Fortids redskap i rusten avmakt
Gamle spår fryst tel is
Det er stilt i skauen nå
der vi høgde på gammalt vis
Vi var menn ta skauens makt
drog tømmer i vindens skugge
Ba ei stille bønn
for døm mektige trea vi høgde
Langlikara enda sine daer her
døm gjekk ut ei novembernatt
Je leita og leita
men såg døm aldri att
Et tre på dau manns stad;
ei sliten bjørk i ensom majestet
Skauen gir og skauen tar
Slik har det vøri i all evighet
Alt vi gjorde har visna vekk
lagt ner i ei myrkgrav
Sjøl om sorga har stilna
takker je for det skauen gav