Kongen datter haver ene,
fager var hun som sol
Det var Røsten Bendiksen,
han haver lovet henne tro
Enn om dyrene i Lunden ridderne pleier seg å utride.
Kongen datter haver ene,
fager var hun som stjerne
Det var Røsten Bendiksen
hun ville have så gjerne.
Det var Blinde Molvigsen
skulle til kirken ride
Møtte han Røsten Bendiksen
midt på samme stien.
“Hør du Røsten Bendiksen,
så taler jeg til dig:
Du sover så lenge i møysalen,
at det vil koste ditt liv.”
Det var Røsten Bendiksen,
han svarte Blinde så:
“Jeg skal sove i møysalen,
og du skal se derpå.”
Det var Blinde Molvigsen,
aksler han sitt skinn
Så går han i høye sal
for danekongen inn:
“Sitter I, dannekonge,
drikker glad mjød og vin:
det er Røsten Bendiksen
sover hos datter din”.
Det var Kjølneskongen,
ble så ill ved det ord
Den brune mjød,
den klare vin utover bordet for.
Det var dannekongen,
ill han mælede så:
“Ta han Røsten Bendiksen,
la da hans hode avslå.”
Det var Røsten Bendiksen,
han blekner under hjelmen rød
“Forvisst lever Bendiks Røstensen,
han hevner fullt min død.”
Det stod så i åtte år,
og vel uti årene ni
Da kom bud til Engeland,
slagen var Røsten i “doe”
Så satte han ut de snekker,
som lenge hadde stått på lunde,
så segler han til Kjølnes
som båra bryter fra grunde.
Det var liten smådreng,
til kongen han sagde ifrå
“Jeg ser så mange skip på havet,
ja, flere enn jeg telle må.”
Det var da de båtsmenn,
de renner deres anker i sand,
det var Bendiks Røstensen,
han triner først på land.
Det var Bendiks Røstensen,
han kom der ridende til gård
Det var Kjølneskongen,
han ut imot ham går.
“Velkommen Bendiks Røstensen
heden og hjem til min.
Jeg visste ikke om ankomsten din,
så jeg kunne blande mjød og vin”
“Jeg kjærer ei om din brune mjød,
jeg akter ei å sitte.
Jeg er for den skyld kommen hit,
for min broder å vitje”
“Tolv tønder av det rene gull
bøter jeg for meg som bot,
vil du mere for meg ha,
så faller jeg selv til fot”
“Tolv tønder av det røde gull
skal ei være din bot:
Du skal late ditt liv i dag,
det all verden stod imot”
Kjølnes dronning faller på kne,
begynte så med å si:
“Kjære Bendiks Røstensen,
til fange tager i mig!”
“Tag du dine beste kleder,
de beste som du har,
gå så du til skipene ned,
til Engeland å følge mig”
“Tag så I Blinde Molvigsen,
trø ham i hjel med heste
Får de andre en tyngre død,
han skal ei få den beste!”
Så satte han ild på Kjølnes
og alt som i Kjølnes var
Så stod det både snippt og snaut,
og slik står det enda i dag
End om dyrene i Lunden ridderne pleier seg å utride