Æ satt ved et bord på en cafe
Det var hverdag, det var formiddag
Æ hadde penn og papir, nesten som en kunstner
Det va røde leppe og brillan va ny
Bjella i døra klang
og inn steig det en nydelig mann
med det samme gamle, fine smil
som den gang da
Og så e lebestiften litt førr knæsj
og brillan litt for spes
hællan under mæ knekk
Stoltheten og tyngden fær (vekk)
Og der på et blunk
Blir æ redusert ned til nesten ingenting.
Og der på et sekund
Blir huden gjennomsiktig og du ser rett inn
På et blunk, på et blunk, på et blunk
Æ va ny i en jobb, kunne mine ting
Det kjentes riktig, æ va viktig
Det va behov for min kunnskap i en vanskelig sak
Hadde lest mæ opp, va sikker og rak
Møtet va godt i gang
da en på andre sia blir vrang
og stille mæ så rett til veggs
Med kritikk og blikk
Og der blir stemmen litt for lys
og møtet litt for stort
Ordan går i ball og skjorta e for (knall)
Og der på et blunk
Blir æ redusert ned til nesten ingenting.
Og der på et sekund
Blir huden gjennomsiktig og du ser rett inn
På et blunk, på et blunk, på et blunk
Æ va ute på turne med band og ny musikk
æ hadde trua, det kjentes bra ja
Vi hadde rigga opp et bord med no plate
med vinyl og merch og signeringspenn
Da ho plutselig dukka opp
fra ei svunne tid da ho va på topp
og kor ho tydeligvis fortsatt e
det kan alle se
Ho sir det va synd at ikkje flere kom
At det e viktig å promoter
Ingen der i handlekø og ville bare (dø)
Og der på et blunk
Blir æ redusert ned til nesten ingenting.
Og der på et sekund
Blir huden gjennomsiktig og du ser rett inn
På et blunk, på et blunk, på et blunk