Nå er min vei atter ledet av lengsel
I gryningstimer drakk jeg muldens mjød
Og kjente
Tusen år med stille vemod
Bane seg vei
Over fjell og hei
Gjennom de gamle røtter
Av gamle furetrær
Sorte mot himmelens skjær
Tørstig drakk jeg
Sirkelen bak meg, grusom som havet
Slutter seg rundt restene av håp
Greinen jeg holdt i er brukket ved roten
Regnet gir meg min dåp
Uendelig ensom
Med Munin svart som livets skygger
evig kretsende over meg
all min vei