En mann var i skogen ved nattestid
Hans skritt var tunge, hans øyne likeså
Vinden blåste i hans hår,
og regnet pisket i hans ansikt
hans skuldre var tynget av grusom byrde,
og hans ben ville knapt bære ham
Ingen måtte vite hva han hadde måttet se,
føle på sin kropp og gjennom lidelse erfare
en ravn satt og skottet på ham i et tre,
og mannen kunne føle det.
Mennesket må ikke søke utenfor sin sti,
nå fantes ingen vei tilbake
Brått stod han ved et veldig stup
og berget glinset svart i regnet
gjennom stormen kunne spisse tinder skimtes
og under ham et veldig juv.
Vår mann stod et øyeblikk i stille andakt
og nøt dette storslagne syn
så rettet han sin rygg og skrek :
Han forbannet månen
og han raste mot stjernene,
og han spyttet på jorden
han trakk så sin pust,
-og hoppet
