Han var fra Norge, havet var hans rette element
I Mandaley og Frisco Bay hans navn var like kjent
Hvor hen han kom, hans piker som, han ømme løfter gav
Med hånd om munn, men elsket kun det store blåe hav
Havet gir og det tar sin toll
Bølgen som kan skifte om til moll
Og det vide et blåe hav, blir til slutt,
For mang en gutt, hans kolde blåe grav
På landlov var han første mann, og siste mann om bord
Mens hundre jenter stod på land, og sang hans pris i kor
Han vinket litt og nynnet litt, mens skuta dreide av
Jeg elsker bare det å fare på det blåe hav
Slik fløy hans navn fra havn til havn, i alle verdens land
Hans flakketrang tok slutt engang i hjembyen da han
To øyne så, så blå, så blå, som havet han holdt av
Han dreide bi og druknet i, to øynes blåe hav
Havet gir og det tar sin toll
Bølgen som kan skifte om til moll
Og det vide et blåe hav, blir til slutt,
For mang en gutt, hans kolde blåe grav