I tomme gater vandrer
et barn som er blitt blindt,
og rører ved ditt vindu
så sakte og så lindt.
Det kryper inn i rummet
og puster ved ditt kinn,
og smertene de sover
i duft og kjølig vind.
Dets kolde, fine hender
er rede til å gi
en gave som er glemt alt
når mørket er forbi:
Dypet bakom bilder
og ømhet uten bunn
ensomhet som flammer
uten mæle, uten munn.
I tomme gater plystres
en spinkel melodi,
og det du tror er natten,
er barn som går forbi.
