Under vikens grønne glasstak
Så jeg mine venner sitte
Rolige på havets bunn.
Og igjennom sjøens klare
Flate kjente jeg dem alle.
Der satt han, og der satt hun.
Fosterbleke, sammenkrøpne
Satt de i urørlig rekke
Uanfektet under vann.
Og det stakk en iling i meg:
At jeg ikke hadde visst det.
Herregud, det går jo an!
