Sola flyt som gull i disen
der vi styre inn mot land
og finn ly førr nattebrisen
ved ei lun og sørvendt strand.
Her gror skjørbuksurt i sanda
lenger opp enn floa når,
og frå støa finn eg stien
mot en gammel kjerkegård.
På ei stille midnattsvandring
i ei nordnorsk natt i juni
ser eg kors med namn og årstal
mella reir med egg og dun i.
Her går livet mot førrnying
mella gamle, glømte grave
i en kort og hektisk sommar
på en kjerkegård ved havet.
Hit kom dem som stormen sparte,
her ligg dem som gjekk og venta,
dem som fall førr tæringssotten,
dem som spanskesjuka henta.
På de gamle, morkne merkan
kan eg endå namnan læse,
og eg spør meg sjølv: Kæm va dem,
dem som søv her under græset?
Kæm va du, Elfrida Angel,
som så kort et liv fekk låne?
Fekk du dansa før du døe,
17 år og knapt en måned?
Eller du, Andreas Hansa,
va du av et folk eg kjenne?
– Og med handa mot et gravkors
høyrer eg en båt som lende:
Mannemål i sommarkvelden,
lyd av tunge åttringsåra,
folk som dreg en kjøl mot sanda,
løfte opp ei svartbredd båra.
Og i sus av nattebrisen
kan eg ane enkegråten
der et likfølge passere
etter stien ifrå båten.
E det ekko av en salme?
bibelord til trøst i nøda,
vigsla mold mot kistelokket,
steg som fjerne seg mot støa?
Synet kverv og tankan klårne
der eg våkner opp av transen,
mens en flokk med svarte skarva
segle inn i nattsolglansen.
På den gamle kjerkegården,
vendt mot ver og vinterstorma,
ligg historia begroven
om et folk som havet forma.
Her søng vinden sine salme
i en hardfør, arktisk flora
som slår rot og pine næring
av den magre skjellsandjorda.
Men der lyse tiriltunge
bak herakleum og karve,
som ei helsing til de unge
som en verhard kyst fekk arve.
Og i nord, mot nattsolbrannen,
mumle havet sine minna,
som en mollstemt orgelfuge
under bratte gråsteinstinda.