Brede seil over Nordsjø går;
høyt på skansen i morgnenen står
Erling Skjalgsson av Sole, –
spejder over hav mot Danmark:
“Kommer ikke Olav Trygvason?”
Seks og femti de drager lå,
sejlene falt, mot Danmark så
solbrænte mænn; – da steg det:
“Hvor bliver Ormen lange?
kommer ikke Olav Trygvason?”
Men da sol í det annet gry
gikk av hav uten mast mot sky,
blev det som storm å høre:
“Hvor bliver Ormen lange?
kommer ikke Olav Trygvason?”
Stille, stille i samme stund
alle stod, ti fra havets bund
skvulpet som suk om flåden:
“Tagen er Ormen lange,
fallen er Olav Trygvason.”
Sidenefter i hundre år
norske skibe til følge får –
helst dog i månenætter:
“Tagen er Ormen lange,
fallen er Olav Trygvason.”