Ho må alltid skynde sæ, e alltid på vei
Men har ingen plass å dra
Ingen avtala å rekke, ingen der som vente
Ingen får tak
Ho les historia om tragiske skjebna
Ho sluke dem hel
Ho e fjern i blikket, ingen kjenne ho
Stille og rar
Lyset e slådd av
Det går en kar ne´på ei havn som ydmykt strekk ut
Ei kald og hoven hand
Han var en sønn, han hadde plana, drømma og smil
Det var ikkje sånn det sku bli
Når man ikkje har hus, har man ikkje gardina
Og selv nettern e lys
Han høre dem snakke om valg og rettferdighet
Blottlagt og matt
Full av selvforakt
De vi ikkje fikk til å ta i mot
De som frosten tok
De som frosten tok
På et kontor står ei dama, master i sitt fag
E høyreist og slank
Ho har allting på stell, e pynta og fin
Men kjenne ingenting
Ho har stått foran speilet
Ho har sminka bort alt det vi ikkje skal se
Vike med blikket
Ikkje kom for nær
Nummen og flat
En sliten soldat
Han var for ung, var kun en gutt i starten av et liv
Ka råktes han ved
Dem så han drive omkring i skogen nær skoln
Aleina og kald
Ingen har nån gang sedd så tunge skritt, ei så tung ei bør
Dem sir; ”Ka e det med dæ! Skjerp dæ! Ka skal det blir av dæ!”
Han sa ingenting
Ingenting
De vi ikkje fikk til å ta i mot
De som frosten tok
De som frosten tok
De vi ikkje fikk til å ta i mot
De som frosten tok
De som frosten tok
De vi ikkje fikk til å ta i mot
De som frosten tok