Liker tidlige morgener som nettopp har begynt å pakke ut dagen.
Et avisbud sykler ruta si.
Langt borte starter en trailer og bokfinken åpner skrinet med sangene sine.
Kråka, den pjuskete feieren, flyr lavt mot vestavinden.
Med vingenes sprukne sopelimer koster den sot av skyene, så blankt regn spyler byen.
Iblant inspiserer den gatene som en barket uteligger, mønstrer pyntelige folk, nybonte biler og sier kra, kråkemål for skitt au!
Tøff kar.
Liker den.
Liker politikere også.
Og andre rovdyr.
De av dem som våger å løfte bakfoten, pisse på preiket og tilstå at makt er et godt bein å gnage på.
Skvære bøller.
Liker dem.
Også røster, som skramler av tønner og oljefat liker jeg.
De lemper tung latter opp fra lungene og smører strupehodet med en halvliter liv.
Før køyetid gynger de små, søvnige ord på kne.
Til og med oppkomlingen liker jeg:
Rå kraft og ren biologi.
Et svaksynt neshorn med øre for klingende mynt brøyter seg vei gjennom den tørre fernissen av god smak, tradisjon og tredjegenerasjonsgress.
Finner kilden, tømmer den.
Og tilliten!
Hver gang den snekrer hjerneceller for taktikk har den ti tommeltotter.
Den er enten født for tidlig eller for sent, tilhører en fremmed verden og voldtas av enhver sjøkgodhet som erigerer gjennom gatene.
Liker varmen som går fra det ene mennesket til det andre uten å ta betaling for det.
En kanyle har sugd opp dråper fra Golfstrømmen.
Nå glir den innover i kroppen, bryter råk i de islagte fjordene der og lar det søkklastede livet dunke etter til kais.
Liker gleden.
Et lite stjerneras knitrer hull på himmelen av svarte tanker.
Månen sender sine lyse stengler ned for ildfluene til å knoppe seg og blomstre på.
Og selvmorderen ombestemmer seg.
Nysnøen stuer all støy inn i rom uten akustikk.
Jeg liker den.
På morgenfortauet begynner verden på nytt.
Renheten farger av og fyrbøterhjertet mitt blir kritthvitt.
Men også regnet liker jeg.
Det væter byen og klistrer den som et frimerke på landskapet.
Om natta kommer drømmen, den flittige postmannen og sender konvolutten til Rio i karnevalstida.
Regnet trommer på taket.
Gamle uteseilere danser samba i søvne.
Liker den fremmede kafeen som koker av folk og likevel har en ledig stol.
Med en flaske vin oljer jeg den hissige strømsjøen i blodet mitt.
Bølgene legger seg.
Og midt i stormen av prat og surr berger jeg forliste sekunder.
Munnspillet liker jeg.
På hjemvei fra endeløst pjatt og knuste netter limer det potteskårne sammen til en brukbar vase,
fyller den med regn av musikk og stikker morgendagen nedi som et utsprunget håp.
