Jeg fandt i morges blandt de gamle breve
en lokk som mindet om en svunden var,
en var jeg med en lykkegysen gjemte
mit gutteansikt i ditt lyse har.
Tiderne gar, sa mildt og tyst forsvinder
Dag efter dag i evighetens hav.
Nu er det vinter, rosen pa min rute
er hvit somsneen pa din lille grav.